«Alle skal med» på hundetreff Inni Granskauen

En elev går bort til hundene og legger hodet sitt på magen til hunden med strikkegenser. «Den koser med meg», sier eleven. «Se, den er så rolig og god at pulsen min synker. Det gjør godt i magen». 

«Alle skal med» er en tilrettelagt linje ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole i Ringsaker. Linjen er utarbeidet for ungdommer som har behov for en tilrettelagt skolehverdag. «Alle skal med» ønsker å bidra med positive opplevelser som fører til økt selvstendighet, selvtillit og et positivt selvbilde. På trygge mestringsarenaer kan hver enkelt elev utforske, vokse og utvikle seg. I år er det 10 elever på linjen.

Innover der og bortover sånn

Inni Granskauen Kennel ligger som navnet tilsier relativt langt unna alt byliv. Innover der og bortover sånn, forbi kvite postkasser, så videre oppover, der finner vi Johanne Sundby og hundene hennes. Vi blir møtt av glade hundestemmer som bjeffer og uler av iver. Midt på gårdsplassen bak porten står Johanne og roper inn elevene fra «Alle skal med» med et smil om munnen; «bare kom inn alle sammen».

Redde for hunder?

Johannes innrop samler troppene på innsiden av porten hvor to godt voksne hunder møter oss, en av dem iført en hjemmestrikket genser. «Det er en av de eldste,» forteller Johanna. «Den trenger litt hjelp til å holde varmen.»  Johanne spør om noen av oss er redd for hunder. «Ja, litt», svarer en av elevene forsiktig. I samme øyeblikk kommer hunden med strikkegenser bort til eleven og dytter snuten sin rolig mot armen hennes. Eleven smiler lurt, hun ser på hunden og sier «hei». Hunden løfter blikket og ser tillitsfullt på eleven, som ler og setter seg på huk for å hilse. Hun er ikke lenger redd.

Samspill

Inne i huset på en liten skjenk med madrass ligger hunden med hjemmestrikket genser sammen med sin jevnaldrende firbente venn og slapper av. De trives aller best innendørs, hvor de nyter rolige pensjonsdager. De to eldre hundene har en helt egen ro over seg. De titter, lytter og følger med. De er tålmodige og tolerante. En elev går bort til hundene, setter seg på kne ved skjenken og legger hodet sitt på magen til hunden med strikkegenser. «Den koser med meg», sier eleven. «Se, den er så rolig og god at pulsen min synker. Det gjør godt i magen». Tenk så fint at hunder kan ha den effekten på oss mennesker. De kan bidra til at pulsen vår senkes, skape en følelse av avslapning og trygghet, og stilne den indre uroen. Hunden med strikkegenser og eleven blir et slags bilde på hvordan samspillet mellom dyr og mennesker kan skape en slags harmonisk balanse, som gagner dem begge to.

Likeverdsreformen

Johannes hunder dømmer oss ikke, de møter oss med et åpent sinn uten å være forutinntatt eller med fordommer. Hundene ser oss og møter oss med nysgjerrighet. De vil hilse og bli kjent, og bygge relasjoner. Hunder gjør ikke forskjell på folk, slik som noen folk av og til gjør. Vi ønsker å leve i et samfunn hvor det er plass til alle, med rom for ulikheter. Et samfunn hvor alle mennesker blir behandlet med samme omtanke og respekt uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Uansett hvor forskjellige vi er fra hverandre har alle mennesker én ting til felles, vi er medmennesker. Alt annet blir sekundært. Likeverd og like muligheter er ikke gitt, mange må fremdeles kjempe for dette. Regjeringen har nå lagt frem likeverdsreformen med mål om å skape et samfunn hvor det er bruk for alle. Dette stiller vi oss rakrygget bak, fordi alle er verdig sin plass i samfunnet.

Gjensynsglede

Og når vi ikke trodde det kunne bli bedre, gir Johanne oss muligheten til å komme tilbake for å prøve hundekjøring. Elevene ser håpefulle ut, dette har de sett frem til med skrekkblandet fryd. Hundene ivrer rundt oss i et herlig virvar. Johannes to gode hjelpere begynner å kle hundene i sine respektive seler og setter sammen to hundespann som skal lede oss gjennom en kilometer lang løype. Solen smiler mot oss og skaper følelsen av varme på en kald vinterdag.

Elevene inntar hundesleden den ene etter den andre, og smilene deres blir bredere og bredere. To elever ønsker å kjøre selv, stående. Johannes Pippi-lignende holdning tilsier at alle som prøver kan få det til, selv om de ikke har prøvd det før. Og Johanne hadde rett – de fikk det jammen til. Det skaper mestring.

Det er noe veldig fint ved å kunne ha slike opplevelser og erfaringer og attpåtil kunne dele dem med klassekameratene sine. Det danner et felleskap og samhold, noe som er helt nødvendig for oss mennesker. Vi trenger hverandre, fordi i likhet med hunder er også vi flokkdyr.

Tekst: Emma Strandvik

Foto: Anne-Linn Bjølverud